Diagnostisering av selve livet

Jeg er ingen psykiater, psykolog eller lege men etter å ha hjulpet mange mennesker 'ut av diagnosen" vil jeg i dette blogginnlegget komme med mine betrakninger rundt diagnoser. Hvordan jeg ser på de, hva de er, og ikke minst hva en diagonse ikke er.

Jeg mener ikke at all diagnostikk er gal, men det fører oss på ville veier. Vi er iferd med å diagnostisere selv livet, noe som fører til at mange mennesker tror de ER diagnosen sin. Dette har de enten fått høre, lest seg til eller 'funnet på selv'. 

Hensikten er god, og all diagnosering er ment som en metode for problemløsning. Men, det betyr ikke at det er riktig, ei heller om det ser riktig ut. Jorden ble ikke noe mer flat selv om den så flat ut og alle trodde den var flat. Med ny innsikt og forståelse ble synet på 'en flat jord' endret. 

Først og fremst diagnoserer vi innen mental helse for å kunne klassifisere, for å kunne kommuniser sammen.  Vi setter med andre ord på noen mentale opplevelser slik at vi kan beskrive de. Men, vit at ALLE diagnosesystemer er menneskeskapte.

Du er ikke din diagnose, og mentale opplevelser i livet oppstår ikke eller forsvinner ved at vi oppretter eller fjerner en diagnose fra "diagnose registeret. F.eks var legningen homofili tidligere definert som diagnosen ”Mental forstyrrelse”. I 1977 fjernet Norsk Psykiatrisk Forening delvis diagnosen, fem år etter i 1982 fraråder så Sosialdepartemnet å bruke homofili som sykdomsdiagnose. Heldigvis er diagnosen "Mental Forstyrrelse" nå borte, og det er heldigvis ikke lenger (og har aldri vært noe) sykdom. Jeg har ikke noen tall, men jeg antar at andelen homofile i Norge er den samme både før diagnosen ble oppretter og etter at den forsvant. 

Alle diagnoser oppstår også i en sosial kontekst. Hva som er normal og ’ikke normalt’ varierer fra kultur til kultur.  Om noe ikke er ’normalt’ søker vi mennesker en årsak-virkning, og den verste årsaken vi kan sette på et menneske er at det er noe galt med den. Men, det er ingen verdens ting galt med deg.

Hensikten med psykiske diagnoser er å forstå klientens problem, og bruke informasjonen som skal til for å løse det. Dette kan ha sine fordeler, men dessverre en rekke ulemper. Iallfall når man tror at man ER diagnosen sin.

Fordelene men en diagnose slik jeg ser det er at det gir en inngangsbillett til rettigheter, personen står plutselig ikke alene, det er også andre som har det slik, - 'Det er ikke bare meg det er noe galt med', tenker de kanskje. De blir hørt, får forståelse og støtte. Men, dessverre fører dette til at klienten forblir i lidelsen. Spøkelse du kanskje bare trodde på, blir plutselig helt ekte.

Alle psykiske diagnoser er kun samlebetegnelser på opplevelser. Vi diagosiserer fordi vi misforstår hvor opplevelsene våre kommer fra.  Vi søker årsak-virkning, men ser ikke at vi lever 100% fra innsiden og ut og at vonde følelser prøver å fortelle oss at vi er 'out of track". Vonde følelser, hvor kommer de egentlig fra?

Med en diagnosering snur vi opp ned på alt, og sannheten om menneskelige opplevelser får et galt utganspunkt. Og når selve spørsmålet er feil, så blir det vanskelig å finne det rette svaret.

Først tar vi noe menatle opplevelser, deretter gir vi en samlebetegnelse på dem og sier. – ”Du opplever det slik, da har du diagnose X.” Når så personen har fått diagnosen X så tror de fleste at diagnosen X nå sitter inni i hodet. - "Jeg er redd for..., jeg opplever slik og slik... fordi diagnose X sitter inni i hodet mitt". Det er kun ett bittelite fåtall av mentale diagnoser som er biologiske. De aller fleste handler om hvordan en forholder seg til sine tanker, og en misforståelse av hva tanker egentlig er og hvor de kommer fra.

Får man f.eks diagnosen sosial angst , vil mange begynner å lese seg opp på hva de med sosial angst er redd for, bare for å oppdage at en blir redd for enda mer. - "Jeg har jo X i hodet, derfor må/skal jeg være redd for dette også" Men, hvis du oppager at du egentlig ikke er redd for det du er redd for så vil du sannsynligvis se anderledes på det, uten at verden der ute endrer seg.

Jeg har diagnosen X derfor:

  • kan jeg ikke
  • blir jeg redd når
  • sliter jeg med
  • må jeg leve med 

osv osv osv.

Her har en altså snudd opp ned på alt, spørsmålet en må stille seg er: - Hva kom først? Opplevelsen eller diagnosen? og ikke minst hvor kommer dine opplevelser fra? De kommer 100% fra dine tanker i øyeblikket, basert på din sinnstilstand.

Hvor er diagnoses din før du kommer på at du har den? Jeg spør ofte de som sliter med angst.

  • ”Når du våkner om morgenen, når kommer du på at du har angst? Og før du kommer på det, hvor er angsten din da? Har du f.eks lagt den i en skuff?"


En eldre dame hadde slitt med depresjon i 40 år, og hun ble spurt om hun alltid var deprimert. Hun svarte følgende:

  • "Nei, ikke når jeg våkner om morgenen, da er jeg hel og fin, men når jeg setter føttene mine på gulvteppet så kommer jeg på at jeg er deprimert, og da er jeg deprimert resten av dagen." 

Les den teksten en gang til, og se om det dukker opp noe ny innsinkt, noen nye tanker du aldri har tenkt før.

En ung jente som slet med sosial angst sa hun hadde problemer med å besøke vennene sine på grunn av diagnosen sin. Jeg så på henne og sa følgende - "Nå kan det kan jo hende at du fra tid til annen bare ikke har lyst til å besøke vennene dine da". Joda, det stemte, noen ganger ’brukte’ hun diagnoes som unskyldning. Vi må våge å ta klientene så på alvor at vi tør å stille de 'tøffe spørsmålene', og peke i retningen av sannheten slik at de ser den.

Jeg pleier å si til de jeg har samtaler med at jeg ikke er her for å trøste deg, men for å vekke deg.

Jeg gir en forståelse av hvordan du og vi alle skaper vår egen virkelighet fra øyeblikk til øyeblikk ved hjelp av våre tanker. Din opplevelse er ekte, men kort fortalt forteller jeg deg at du i større eller mindre grad har marerittstanker i våken tilstand som de tror på.

Min oppgave er ikke å fjerne, fikse eller lære deg å slåss mot disse marerittene, min oppgave er å vekke deg opp.

Om du idag har en mental diagnose, hva om denne diagnosen bare er marerittstanker du tror på? Hva skjer hvis du slutter å tro på den? Et annet spørsmå du kan stille deg er - "Hva er ditt bevis idag på at du tror den er sann, og ikke bare en marerittstanke i våken tilstand?"

  • “Every human being is sitting in the middle of mental health – they just don’t know it.” Sydney Banks


Roger Kvaløy



Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.