Tror du på spøkelser?

Da jeg var en liten gutt og våknet midt på natta så var jeg helt sikker på at det var et spøkelse på soverommet mitt. Jeg ropte på mamma - "Mamma, hjelp!!, det ER et spøkelse på rommet mitt!". Mamma kom, hun skrudde på lyset og trøstet meg, men det aller viktigste hun gjorde var å forklarte meg at det ikke var noe spøkelse der.

Hun sa følgende

•  "Se her, det er bare genseren din som hengere over stolen her, det kan se ut som et spøkelse i mørket, men det er fortsatt bare genseren din". 

Hun sa IKKE følgende

•  "Roger, nå er du 5 år, du er en tøff stor gutt nå, dette er ikke noe å være redd for."
• "Nå rydder vi bort dette spøkelset, vi slenger det inn i skapet så slipper du å være redd for det". 

Jeg fikk med andre ord en forståelse og en innsikt om at det bare var genseren min, altså ikke et spøkelse, selv om det for meg så ut som et spøkelse. Nå kan det hende jeg ropte på mamma flere netter etter denne hendelsen. Det er godt mulig jeg fortsatt 'så' spøkelset. Men, etter en stund skrudde jeg antagelig på lyset selv, sånn for sikkerhets skyld. Kun for å dobbeltsjekke at det kun var genseren min, selv om egentlig visste bedre. Når dette sannsynligvis var gjort noe netter videre så bare visste jeg at det ikke var noe spøkelse der. Jeg gadd derfor ikke å skru på lyset for å dobbelsjekke. Selv, om følelsen i kroppen min 'ga beskjed' (trodde jeg*) om at det var et spøkelse. Den vonde skumle følelsen ga slipp med en gang jeg ikke trodde på tankene om at det var et spøkelse.  

Vonde følelser, hvor kommer de egentlig fra?

Som barn gir vi slipp på våre spøkelser, men når vi blir eldre begynner vi å tro på spøkelser igjen. Disse spøkelsene kommer i alle mulige varianter og former. Noen dager er de veldig store og skumle, noe dager mindre skumle, men misforståelsen er at vi tror de er der.

Vi behandler dem som ekte spøkelser, og vi skal enten være tøffe eller lære oss teknikker, metoder og verktøy for å slåss med de. Snike oss rundt de , over de, under de eller på de merkeligste måter prøve å unngå disse spøkelsene. Hvorfor er det så få i voksen aldrer gjør som min mor gjorde til meg når jeg var et barn? Dvs. gi innsikt og forståelse at det kun er et spøkelse som ikke finnes? Fra metode, teknikk og verktøy til forståelse.

Vi velger alle våre spøkelser, men de er fortsatt bare spøkelser som strengt tatt ikke finnes. Alle som tar coachutdannelse får beskjed om at vi skal ta de vi snakker med på alvor. Jeg tar deres opplevelse på alvor, men veldig sjelden de 'ekte problemet' på alvor.

• "Jeg har empati, men jeg ikke her for trøste deg, men for å vekke deg."

Jeg gir deg en forståelse av hvordan du og vi alle skaper vår egen virkelighet fra øyeblikk til øyeblikk ved hjelp av våre tanker. Din opplevelse er ekte, men kort fortalt forteller jeg deg at du i større eller mindre grad har marerittstanker i våken tilstand som de tror på.

Min oppgave er ikke å fjerne, fikse eller lære deg å slåss mot disse marerittene, min oppgave er å vekke deg opp.

Dine spøkelser finnes kun i din fortid eller fremtid, aldri når du befinner deg i nuet. Er du tilstede i øyeblikket så kan du aldri være redd (så fremt det ikke gjelder liv og død). Det fine er at du egentlig kun har øyeblikk, men du vet da bare ikke, eller rettere sagt glemmer det fordi du er opptatt med spøkelser fra fortiden eller fremtiden.

Det er ikke noe galt i å bekymre seg, grue seg eller være usikker, men når du får en forståelse av hvor disse følelsen kommer fra vil du oppleve det helt annerledes. Du vil lettere seg se gjennom illusjonen og falle tilbake til ro, harmoni og klarhet. Husk på at et spøkelse frem i tid i en ikke eksisterende fremtid umulig kan fly tilbake til nåtiden å påføre deg en vond følelse.
 
Selv om det ikke oppleves slik så velger vi våre spøkelser, og vi har kun plass til noen av de. Det er uendelig mulige spøkelser som du kunne trodd på (som andre tror på), men ikke du. Hva tror du grunnen til at dine spøkelser er mer ekte enn andre sin? Sannsynligvis fordi de opplever de som ekte, men de blir ikke noe mer sanne av den grunn. Husk at dine følelser kun er en varsellampe som forteller deg noe om hvordan du forholder deg til tankene dine i øyeblikket. At du tror på noe du faktisk ikke skal tro på.

Du skaper din virkelighet gjennom dine tanker i øyeblikket basert på din sinnstilstand, og noen ganger ser vi ikke klart, men som min mor sa:

•  "Se her, det er bare genseren din som hengere over stolen, det kan se ut som et spøkelse i mørket, men det er fortsatt bare genseren din".  

Roger Kvaløy