Angstspøkelse

Da jeg var en liten gutt og våknet opp midt på natta var jeg helt sikker på at det var et spøkelse på soverommet mitt. Jeg ropte på mamma - "Mamma, hjelp!!, det ER et spøkelse på rommet mitt!". Mamma kom, hun skrudde på lyset og trøstet meg. Men, det aller viktigste hun gjorde var å forklarte meg at det ikke var noe spøkelse der.

Hun sa følgende

 - "Se her, det er bare genseren din som hengere over stolen her. I mørket kan det se ut som et spøkelse, men det er fortsatt bare genseren din". 

Hun sa IKKE

"Roger, nå er du 5 år og du er en tøff stor gutt nå, dette er ikke noe å være redd for."

eller 

- "Nå skal mamma hjelpe det å fjerner spøkelset.  Vi slenger det bare inn i skapet så blir det borte, og du kan trygt sove godt videre" 


Diagnosen angst, hva om det bare er et spøkelse du tror på?

Alle psykiske diagnoser er kun samlebetegnelser på opplevelser. Vi diagnostiserer fordi vi uskyldig misforstår hvor våre opplevelsene kommer fra.  Vi søker årsak-virkning, men ser ikke at vi lever 100% fra innsiden og ut og at vonde følelser prøver å fortelle oss at vi er 'out of track". 

Vonde følelser, hvor kommer de egentlig fra?


Med en diagnosering snur vi opp ned på alt, og sannheten om menneskelige opplevelser får et galt utgangspunkt. Når selve premisset og spørsmålet er feil blir det veldig vanskelig å finne det rette svaret.

Først tar vi noe mentale opplevelser, deretter gir vi en samlebetegnelse på dem og sier. – ”Du opplever det slik, da har du diagnose X.” Når så personen har fått diagnosen X så tror de fleste at diagnosen X nå sitter inni i hodet. - "Jeg er redd for..., jeg opplever slik og slik... fordi diagnose X sitter inni i hodet mitt". Det er kun ett bittelite fåtall av mentale diagnoser som er biologiske. De aller fleste handler om hvordan en forholder seg til sine tanker, og en misforståelse av hva tanker egentlig er og hvor de kommer fra.

Får man f.eks diagnosen sosial angst , vil mange begynner å lese seg opp på hva de med sosial angst er redd for, bare for å oppdage at en blir redd for enda mer. - "Jeg har jo X i hodet, derfor må/skal jeg være redd for dette også" Men, hvis du oppdager at du egentlig ikke er redd for det du er redd for så vil du sannsynligvis se annerledes på det, uten at verden der ute endrer seg.

Jeg har diagnosen X derfor:

  • kan jeg ikke
  • blir jeg redd når
  • sliter jeg med
  • må jeg leve med 

osv osv osv.

Her har en altså snudd opp ned på alt, spørsmålet en må stille seg er: - Hva kom først? Opplevelsen eller diagnosen? og ikke minst hvor kommer dine opplevelser fra? De kommer 100% fra dine tanker i øyeblikket, basert på din sinnstilstand.

Hvor er diagnoses din før du kommer på at du har den? Jeg spør ofte de som sliter med angst.

  • ”Når du våkner om morgenen, når er det du kommer på at du har angst? Og før du kommer på det, hvor er da angsten din? Har du f.eks lagt den i en skuff?"

 
Jeg pleier å si til de jeg har samtaler med at jeg ikke er her for å trøste deg, men for å vekke deg.

Jeg gir en forståelse av hvordan du og vi alle skaper vår egen virkelighet fra øyeblikk til øyeblikk ved hjelp av våre tanker. Din opplevelse er ekte, men kort fortalt forteller jeg deg at du i større eller mindre grad har marerittstanker i våken tilstand som de tror på.

Min oppgave er ikke å fjerne, fikse eller lære deg å slåss mot disse marerittene, min oppgave er å vekke deg opp.

Om du idag har en mental diagnose, hva om denne diagnosen bare er marerittstanker du tror på? Hva skjer hvis du slutter å tro på den? Et annet spørsmål du kan stille deg er - "Hva er ditt bevis idag på at du tror den er sann, og ikke bare en marerittstanker i våken tilstand?"

  • “Every human being is sitting in the middle of mental health – they just don’t know it.” Sydney Banks

Roger Kvaløy 


 


Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.