Tror du på spøkelser?

Da jeg var en liten gutt, våknet jeg en natt og var helt sikker: Det var et spøkelse på soverommet mitt.

Jeg ropte i panikk: – "Mamma, hjelp!! Det ER et spøkelse på rommet mitt!"

Mamma kom løpende. Hun skrudde på lyset og trøstet meg. Men det aller viktigste hun gjorde, var måten hun forklarte meg at spøkelset ikke fantes.

Hun sa ikke:

"Roger, nå er du 5 år, du må være en tøff gutt. Dette er ikke noe å være redd for."
"Kom, så rydder vi bort dette spøkelset og låser det inn i skapet."

Det hun derimot sa, var: – "Se her, Roger. Det er bare genseren din som henger over stolen. I mørket kan det se ut som et spøkelse, men det er fortsatt bare genseren din."

Innsikten som endret alt

Der og da fikk jeg en viktig innsikt. Jeg forstod at det som så ut som et monster, egentlig bare var uskyldig tøy.

Ropte jeg på mamma nettene etterpå? Kanskje. "Så" jeg spøkelset igjen? Helt sikkert. Men forskjellen var at jeg etter hvert skrudde på lyset selv, bare for å dobbeltsjekke. Og ganske snart sluttet jeg å sjekke i det hele tatt. Selv om kroppen kanskje ga meg et lite støkk av frykt i mørket, visste jeg intellektuelt at det ikke var farlig.

Den vonde følelsen slapp taket i det øyeblikket jeg sluttet å tro på tanken om at det var et spøkelse.

Voksne tror også på spøkelser

Som barn lærer vi at spøkelser ikke finnes. Men når vi blir voksne, begynner vi ironisk nok å tro på dem igjen. Vi har bare byttet ut formen.

Våre voksne spøkelser heter bekymring, stress, usikkerhet og angst for fremtiden.

Vi behandler disse tankespøkelsene som om de er virkelige monstre. Vi prøver å være tøffe, eller vi lærer oss avanserte teknikker og metoder for å slåss mot dem. Vi prøver å tenke positivt, puste riktig eller analysere dem i hjel.

Men hvorfor er det så få som gjør det min mor gjorde for meg? Hvorfor er det ingen som skrur på lyset og sier: – Det er bare en genser.

Fra teknikk til forståelse

Når jeg coacher mennesker, er mitt mål å flytte fokus fra metode til forståelse. Alle som tar en coachutdannelse lærer at vi skal ta klientens opplevelse på alvor. Jeg tar opplevelsen din på alvor – for den føles ekte – men jeg tar sjelden selve "problemet" på alvor.

Jeg pleier å si: "Jeg har empati med deg, men jeg er ikke her for å trøste deg i marerittet. Jeg er her for å vekke deg."

Jeg ønsker å gi deg en forståelse av at vi alle skaper vår egen virkelighet, fra øyeblikk til øyeblikk, gjennom tankene våre. Når du har det vondt, er det ofte fordi du har marerittstanker i våken tilstand – og du tror på dem.

Spøkelser lever ikke i nuet

Mine og dine spøkelser finnes kun i fortiden eller i fremtiden. De eksisterer aldri akkurat nå. Hvis du er hundre prosent til stede i øyeblikket, kan du ikke være redd (med mindre du står i en faktisk livsfare her og nå).

Men vi glemmer dette. Vi forsvinner inn i tankene om hva som kan skje (fremtid) eller hva som har skjedd (fortid).

Husk at et spøkelse fra en fremtid som ikke finnes, umulig kan fly tilbake til nåtiden og skade deg. Følelsen du kjenner i magen er ikke et bevis på at faren er ekte. Følelsen er kun en varsellampe. Den forteller deg bare én ting: At du akkurat nå tror på en tanke som ikke er sann.

Skru på lyset

Vi velger våre egne spøkelser. Det du bekymrer deg for, ofrer kanskje naboen din ikke en tanke. Det gjør ikke din opplevelse mindre vond, men det viser at det ikke er virkeligheten som skremmer deg – det er tankene dine om den.

Noen ganger ser vi ikke klart. Noen ganger er det mørkt i rommet. Men husk hva mamma sa:

"Det ser ut som et spøkelse i mørket, men det er fortsatt bare genseren din."

Roger Kvaløy