Angstspøkelset

Da jeg var en liten gutt, våknet jeg en natt og var helt sikker på at det var et spøkelse på soverommet mitt. Jeg var livredd og ropte av full hals: – «Mamma, hjelp!! Det ER et spøkelse på rommet mitt!»

Mamma kom inn. Hun skrudde på lyset og trøstet meg. Men det aller viktigste hun gjorde, var å vise meg at spøkelset ikke fantes. Hun sa:

– «Se her, Roger. Det er bare genseren din som henger over stolen. I mørket kan det se ut som et spøkelse, men det er fortsatt bare genseren din.»

Legg merke til hva hun ikke sa. Hun sa ikke: «Nå er du 5 år og en tøff gutt, dette er ikke noe å være redd for.» Hun sa heller ikke: «Nå skal mamma hjelpe deg å fjerne spøkelset. Vi slenger det inn i skapet så det blir borte, slik at du kan sove trygt.»

Hvorfor ikke? Fordi hun visste at det ikke var noe spøkelse der som måtte fjernes. Det var bare en uskyldig genser som så ut som et spøkelse i mørket.

Diagnosen som spøkelse

Hva om diagnosen angst fungerer på akkurat samme måte? Hva om angst bare er et spøkelse du tror på, fordi det er mørkt i rommet akkurat nå?

Alle psykiske diagnoser er egentlig bare samlebetegnelser på opplevelser. Vi diagnostiserer fordi vi uskyldig misforstår hvor opplevelsene våre kommer fra. Vi tror vi lever fra utsiden og inn – at det er "noe der ute" som skremmer oss. Men vi lever 100 % fra innsiden og ut.

Når vi setter en diagnose på en følelse, gjør vi ofte vondt verre. Vi sier: – «Du opplever det slik, da har du diagnosen X.» Når personen får diagnosen X, tror de fleste at denne diagnosen nå er en fysisk ting som sitter fast i hodet. – «Jeg er redd for å gå ut... fordi jeg har angst.»

Men dette er å snu verden på hodet. Det er kun et fåtall mentale diagnoser som er biologiske. De aller fleste handler rett og slett om en misforståelse av hva tanker er.

Å slåss mot spøkelser

Hvis du tror spøkelset på rommet er ekte, vil du naturligvis prøve å beskytte deg. Du vil kanskje unngå rommet (sosial angst), eller du vil prøve å slåss mot spøkelset (tankekjør).

Mange begynner å lese seg opp på diagnosen sin: "Hva er de med min diagnose redde for?" Plutselig oppdager man nye ting å være redd for. "Åja, jeg har jo diagnose X, da må jeg sikkert være redd for dette også."

Men hva om du ikke er redd for det du tror du er redd for? Hva om du bare er redd for genseren på stolen?

Hvor er angsten din når du sover?

For å sjekke om spøkelset er ekte, kan du stille deg selv følgende spørsmål: «Når du våkner om morgenen, når er det du kommer på at du har angst? Og før du kommer på det – hvor var angsten din da? Lå den i en skuff?»

Akkurat som spøkelset på barnerommet kun eksisterte når jeg så på genseren i mørket, eksisterer angsten din kun når du har skremmende tanker i øyeblikket. Opplevelsen føles 100 % ekte der og da, men den er skapt av tanker.

Jeg er her for å slå på lyset

Jeg pleier å si til de jeg snakker med: Jeg er ikke her for å trøste deg, men for å vekke deg.

Hadde mamma trøstet meg og sagt "Vi skal jage bort spøkelset sammen", ville hun bekreftet at spøkelset var ekte. Da ville jeg sannsynligvis vært redd neste natt også. I stedet slo hun på lyset.

Min oppgave er å hjelpe deg å slå på lyset. Jeg vil gi deg en forståelse av at du skaper din egen virkelighet fra øyeblikk til øyeblikk. Du har marerittstanker i våken tilstand. Det føles ekte, men det er bare en illusjon.

Du trenger ikke fjerne, fikse eller slåss mot disse tankene. Du trenger bare å se dem for det de er: En genser på en stol.

Hva skjer hvis du slutter å tro på spøkelset? Hva er beviset ditt i dag på at frykten er sann, og ikke bare en tanke i forkledning?

Som Sydney Banks sa:

“Every human being is sitting in the middle of mental health – they just don’t know it.”

Roger Kvaløy