Fra misunnelse til beundring

Kjenner du på misunnelse av og til? Eller opplever du at noen er misunnelige på deg?

Misunnelse er en følelse vi sjeldent snakker høyt om. Den er skambelagt. Men hva er egentlig misunnelse? Hvordan blir vi kvitt den? Eller – kanskje misunnelse er noe helt annet enn det vi tror, og derfor må sees på med helt nye øyne?

I dette innlegget vil jeg dele mine betraktninger rundt denne vanskelige følelsen.

En av de syv dødssynder

Søren Kierkegaard sa det så treffende:

"Misunnelse er en skjult beundring."

Likevel føles det sjeldent som beundring når det står på. Ifølge Wikipedia er misunnelse en følelse hvor man ikke unner et annet menneske dets egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendeler. I den katolske tradisjonen er misunnelse til og med listet som en av "De syv dødssynder".

Filosofen Arthur Schopenhauer beskrev smerten ved misunnelse slik:

"I møte med en annens lykke eller framgang blir ens egne svakheter mye bitrere."

De fleste er enige om at misunnelse er en "dårlig" og ondsinnert følelse. Vi vil gjerne ha en forklaring på hvorfor den dukker opp. Den vanligste forklaringen er at vi sammenligner oss med andre. Hvis noen får noe vi vil ha, og vi opplever det som urettferdig, dukker misunnelsen opp.

Kanskje har du tenkt (eller hørt andre si):

• "Hun fikk kun jobben fordi hun kjente sjefen."

• "Hvorfor fikk han lønnsforhøyelse og ikke jeg? Jeg har jo jobbet her lenger!"

Vi mennesker har et sterkt behov for årsak-virkning. Vi trenger en knagg å henge følelsene våre på for å få ro i hodet. Om vi ikke finner en ytre årsak, skylder vi gjerne på oss selv: "Jeg er bare en sjalu person, sånn er jeg." Men din personlighet er kanskje ikke helt det du tror den er.

Du ser i feil retning

Jeg mener bestemt at vi ser i feil retning når vi prøver å forstå misunnelse.

Vi blir ofte fortalt at vi må bruke teknikker og metoder for å "bli mindre misunnelige". Det trenger vi strengt tatt ikke. Det er bedre med forståelse enn teknikker.

Misunnelse oppleves alltid som om det kommer utenfra – fra naboens nye bil, kollegaens forfremmelse eller venninnens ferietur. Men har du noen gang vært misunnelig på deg selv?

Her ligger kjernen i misforståelsen. Vi tror at noe utenfor oss selv kan skape en følelse i oss. Det oppleves slik, men det blir ikke mer sant av den grunn. Du lever 100 % fra innsiden og ut, aldri motsatt.

Følelser er en varsellampe

Misunnelse er en opplevelse du skaper 100 % i ditt eget hode.

Tenk over dette: Den samme tanken om at "naboen har fått ny bil" kan gi deg helt forskjellige reaksjoner avhengig av din sinnstilstand:

• Har du en god dag, vil du kanskje ikke bry deg, eller du klarer å glede deg på deres vegne.

• Har du en dårlig dag, vil den samme nyheten trigge sjalusi og misunnelse.

Det er altså ikke bilen (den ytre faktoren) som skaper følelsen, men tankene dine i øyeblikket. Vonde følelser er kun en varsellampe. De forteller deg ikke at naboen er en dust, men de forteller deg at du akkurat nå har tanker som ikke tjener deg, og at du tar disse tankene på alvor.

Fra frykt til kjærlighet

Jeg er av den oppfatning at alle våre handlinger springer ut fra enten kjærlighet eller frykt (alt annet). I sekken for frykt finner vi redsel, hat – og misunnelse.

Når vi forstår at vi skaper vår egen virkelighet gjennom tankene våre, mister misunnelsen sin kraft. Vi trenger ikke lenger å "fikse" den eller skamme oss over den. Vi kan se den for det den er: En midlertidig tanke om mangel.

Når du begynner å se verden med dette blikket, vil behovet for å misunne andre gradvis forsvinne. Og som Kierkegaard var inne på: Kanskje det som før var misunnelse, nå kan få lov til å blomstre som ekte beundring?

Roger Kvaløy